Det skal være rom for alle

magebakgrunn

Tekst: Hanna Ellisiv Johansen, 2. nestleder i Nord-Trøndelag KrFU
(Et utdrag: Hele teksten er publisert i Trønder-avisa 21.11.14)

I 2011 ble det født 90 barn med Downs syndrom i Norge. Ja, det stemmer at det er ekstra utfordrende å ha et barn meds spesielle behov. Det stemmer at familier som får barn med Downs syndrom gjerne må ofre mer av sitt eget for at barnet skal ha det godt.

Løsningen på dette «problemet » kan likevel ikke være å skille ut disse barna før de blir født. Denne argumentasjonen drar fokuset bort fra det som virkelig bør sees på. Det disse familiene trenger er et samfunn som gir støtte og hjelp til utfordringene foreldrene møter, i stedet for å vise til hvordan de fikk sjansen til å kvitte seg med «problemet» under svangerskapet.
Disse foreldrene som har barn med spesielle behov elsker barna sine akkurat like høyt som alle andre foreldre. At et samfunn skal formidle at noen barn ikke har samme rettigheter som andre, blir en usmakelig kald politikk i mine øyne.

Alle mennesker ønsker å bli tatt på alvor. Vi ønsker alle å bidra så godt vi kan etter våre forutsetninger. Vi trenger alle og bli sett for den vi er, og ikke for noen som kun er identifisert som en diagnose. Slik situasjonen er i dag for mange med spesielle behov kan vi ikke kaste bort tiden på å krangle om de burde vært utrensket før de fikk sjansen til å leve. Vi må heller gjøre det vi kan for å møte dem der de trenger å bli møtt. De trenger å fulgt opp av noen som tror på dem, ikke helst skulle sett at samfunnet slapp «byrden» disse menneskene pålegger det.

Vi kan ikke godta et Norge hvor vi velger og vraker, og kun lar prakteksemplarene få overleve svangerskapet. Hvis å ha Downs syndrom er «for sykt» til å kunne leve et fullverdig liv, hva da med dem som er født med anlegg for overvekt? De som med høy sannsynlighet har dysleksi?

Vil et blindt menneske komme gjennom nåløyet, og få retten til å leve? Hvis vi først er i gang med sorteringen av mennesker basert på egenskaper, vil det bli umulig å stoppe. Alle mennesker har en verdi som er så mye større enn det som kan måles i våre egenskaper.

Verdien til et menneske ligger i så mye mer enn kun våre prestasjoner og egenskaper.

La oss aldri glemme det.

I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 3 står det svart på hvitt at «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet». Denne erklæringen ble vedtatt for 66 år siden denne desemberen.

Har vi allerede begynt å glemme? Har et barn med Downs syndrom full rett til liv hvis vi i Norge kan velge bort å oppfostre det kun basert på dets egenskaper? Her håper jeg vi alle kan innse at vi finner motstridende faktorer. Vi kan ikke ha et samfunn som inkluderer alle, men som samtidig luker ut mennesker vi ikke ønsker.

For er det ikke akkurat i det uperfekte vi finner det aller vakreste vi mennesker har å by på? Er det ikke det unike i oss alle som virkelig gir oss verdi?

Det kan ikke være sånn at Norge i 2014 skal med sine handlinger sende ut signaler om at vi ikke godtar det «uperfekte» hos mennesker. Da er det ikke de utlukede som er «problemet», da er det sannelig de som har luket bort.

Menneskeverdet er ukrenkelig.
Det skal ikke være sånn at vi har verdi fordi vi gjør de rette tingene, eller fordi vi har på oss de rette klærne. Det handler ikke om å være flinkest i sport eller best i matematikk. Menneskets har uendelig verdi rett og slett fordi det er et menneske.

Vi er alle uvurderlige. I den jødiske skriftboken Talmud står det at «Den som redder et liv, redder hele verden». Slående godt skrevet, selv om den er nesten 2000 år gammel.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Håp for alle?

Ultrasound  XXL

Foto: Tidlig ultralyd, iStock

Tekst: Ingeborg Marie Jensen, diakonistudent og praktikant i Menneskeverd

Det slår meg hvor heldig jeg er som har fått livet i gave uten at noen vurderte å ta fra meg denne muligheten. Uten betingelser er jeg blitt tatt imot og fått støtte fra omgivelsene mine til å utvikle meg. Det har vært utenkelig for meg at barn kan oppleve noe annet. Barn kommer til verden uten å bli vurdert som verdige til å få en sjanse. Noen barn er annerledes enn andre og får på seg et stempel allerede i mors mage.

Jeg var så heldig å få ha praksis i Menneskeverd, og på kort tid fikk jeg satt meg inn i menneskers opplevelser av gradering av menneskelig verdi. Det slår meg hvor heldige mine foreldre var som ikke hadde et helsevesen som rådet dem til å ta meg bort, ettersom alt så bra ut. Historier om det motsatte gjør sterkt inntrykk på meg. Mange kjemper en innbitt kamp mot helsevesenets holdninger og føringer om at abort er det beste alternativet dersom alt ikke er som det skal med barnet de bærer.

Det er sterkt å lese historien til Siri Fuglem Berg. Hun fikk Evy Kristine 10. april 2010. Datteren hadde trisomi 18. Denne diagnosen blir presentert som en tilstand som er uforenelig med liv. Hvis mors eggcelle eller fars sædcelle inneholder ett ekstra kromosom og denne befruktes, får fosteret ett ekstra kromosom i hver celle. Friske mennesker har 23 par i hver celle, mennesker med trisomi 18 har tre utgaver av kromosom 18 i stedet for to. Historiene om de som overlever og lever flere år med denne tilstanden kommer i skyggen når kvinner får informasjon om barnets utsikter. Det er 10-40 prosent av disse barna som lever lenger enn et år! Berg forteller blant annet om Helga som også har trisomi 18. Hun har rundet 37år!

Berg og mannen er begge anestesileger (narkoseleger). I prosessen rundt svangerskapet og Evy Kristines fødsel fikk de oppleve et møte med helsevesenet fra pasientens side. Dette møtet beskriver Berg på godt og vondt. I boken ”Retten til et annerledesbarn” forteller hun historien om svangerskapet og tiden hun fikk med datteren sin. I boken skildrer hun ulike møter med helsevesenet. Et møte med en lege beskriver hun på denne måten:

            «Igjen møtte vi en ny lege som med hastverk raste gjennom Evy Kristines organer.
Igjen denne følelsen av overgrep. Igjen en følelse av at vi kastet bort hans tid.»

En barnelege fikk henne til å føle at det hun bar på var et monster som skulle vært tatt bort. Hun ble fortalt at babyer som dette var «programmert til å dø». Ved en ultralydkontroll ble Berg møtt med denne kommentaren:

            «Jeg må bare spørre deg igjen, for jeg kan virkelig ikke fatte det.
Mener du virkelig at du skal bære fram dette barnet? Er det virkelig det du ønsker?»

 

Tross disse opplevelsene av ikke å bli forstått forteller Berg om håpet. Vi håper på å få friske barn. Berg måtte justere dette håpet. Hun håpet på mest mulig tid med jenta i magen. Håpet om å treffe barnet i livet ble sterkere jo nærmere terminen hun kom. Ved abort forsvinner dette håpet. Når svangerskap avsluttes får vi ikke vite hvordan det ville gått. Berg fikk vite hvordan dette endte og fikk kjenne på en enorm stolthet over datterens styrke i møtet med livet.

Jeg har i løpet av praksisperioden hørt flere mødre til barn med trisomi 18 fortelle historiene sine, – om morskjærligheten og stoltheten. Faktum er at det er mange som lever godt og lenge med trisomi 18. Det er urettferdig at foreldrene ikke skal få hjelp til å håpe. Det er en høy lyd av håpløse ord fra fagpersoner som disse kvinnene må overdøve for å kunne beholde sitt håp. Er det slik det skal være når vi bærer på et liv? Når vi bærer på livet til vårt eget barn?

Tre dager levde Evy Kristine utenfor mors mage. Berg skriver i boken om øyeblikket da Evy Kristine ble lagt på brystet hennes. Hun beskriver tankene og følelsene som strømmer igjennom henne som mor. Dette var starten på «den vakreste tiden vår lille familie har opplevd». Hvorfor skulle legene gjøre det så vanskelig å velge dette? Berg ser med kritiske øyne på fosterdiagnostikk og på de holdninger som viser seg hos helsevesenet når det gjelder selektiv terminering av svangerskap.

Det pågår en politisk og offentlig debatt om hvorvidt vi skal arbeide for fosterdiagnostikk for alle gravide. Hva er grunnen til det? Finnes det i det hele tatt noen helsegevinst? Det er stor grunn til å tenke at de som ivrer for dette tilbudet er opptatt av at vi skal påvise kromosomavvik og luke ut de som man kan se på som «annerledes». Argumentene for å innføre et allment tilgjengelig helsetilbud handler om at vi kan oppdage sykdommer og svært alvorlige utviklingsavvik, redusere engstelse, sørge for fornøyde gravide og unngå at tilbudet kun er forbeholdt de som har råd til å benytte seg av undersøkelsen på det private markedet. Morten Magelssen, leger og forsker i medisinsk etikk, påstår at de argumentene som brukes ikke er tilstrekkelige i møte med et helsetilbud som innebærer mange negative konsekvenser og i tillegg er både omfattende og kostbart.

Det er også stor usikkerhet knyttet til testene og ingen grunn til å si at dette tiltaket gir trygghet til mødre. Får du påvist økt risiko, blir du videre anbefalt invasiv diagnostikk (Morkake- og fostervannsprøve er eksempler på invasive metoder.) 4-5 prosent vil få anbefalt et slikt inngrep. De fleste av disse har helt friske barn. For hvert syke foster vil det være 21 friske. Når det er lite sannsynlighet for at testen vil påvise sykdom hos barnet og barnet samtidig utsettes for risiko ved disse testene, er det vanskelig å se grunnen til at man skal prioritere dette som et helsetilbud.

Hvilke holdninger skaper vi hvis vi prioriterer dette tilbudet? Er hensikten å sile ut de som er annerledes og spare oss for unødvendige anstrengelser og økt ressursbruk? Hva gjør det med oss? Er det umulig å kjempe for et samfunn der vi gir litt ekstra for de som er svakest i blant oss? Skal vi bygge opp under en opptaksprøve for å bli erklært verdig til å leve? Skal vi sortere ut de som har et dårligere utgangspunkt og ta fra dem muligheten til å vise oss hvem de er?

Jeg er glad for at Berg fortsatte å håpe selv om helsevesenet ikke gjorde det enkelt for henne. Det er ikke lett å ta imot barn som får en merkelapp med henvisning til dystre utsikter. Det er virkelig ikke lett når man i tillegg møter lite forståelse for ønsket om å ta vare på barnet sitt. Vi kommer alle ulike til verden. Vi er alle hjelpeløse hvis verden ikke vil ta imot oss. Uten omgivelsenes aksept og velkomst kommer ingen av oss særlig langt. Tenk at en varm velkomst kunne hengt i en tynn tråd hvis jeg hadde vært utenfor «normalen». Er det ikke rimelig at et annerledesbarn møtes med åpne armer, håp og støtte? Er det for mye forlangt?

___________

Hvis du vil lese om trisomi 18 kan du gå inn på hjemmesiden som Siri Fuglem Berg og mannen hennes har laget med tanke på andre som opplever det samme som dem.

Legg igjen en kommentar

Filed under Sortering, Inkludering, Seleksjon, Abort, Blogg

Helt normal – ville de tatt abort?

IMG_7798

Tekst: Anonym – Si;D Aftenposten 30.10.14

Jeg var ønsket. Ikke bare fordi jeg kom på et godt tidspunkt, men fordi det ikke var noe galt med meg. Jeg hadde ingen misdannelser eller genfeil. Jeg var ikke syk. Mine foreldre fikk et helt friskt, normalt barn for 22 år siden.

Grusomme tanker

Jeg fortsatte med å være helt frisk og normal. Likevel ble jeg mobbet på barneskolen. Mangel på genfeil betyr ikke mangel på problemer. Ikke å ha et ekstra kromosom, betyr ikke at man ikke har annet med i bagasjen. Selv om jeg var helt fin på utsiden, råtnet mitt indre og etterlot et tomt skall fylt opp av grusomme tanker om meg selv.

De løftet meg opp

Mine foreldre så sin ressurssterke datter slite med psykiske problemer i mange år til tross for at jeg ble født helt «frisk». De var der for meg. De løftet meg opp, trøstet meg og holdt meg i live. De bar mine problemer på sine skuldre, slik at det ikke ble så tungt for meg. Det gjør de fortsatt.

Ville de tatt abort?

Hvis de hadde visst at jeg kom til å bli en så stor belastning, så avhengig av deres hjelp selv etter at jeg har flyttet hjemmefra, ville de angret på at de ikke tok abort den gangen? Kunne man ha rettferdiggjort den aborten med en påstand om at livet mitt har vært så uutholdelig at det beste ville vært at jeg aldri ble født? Har min oppvekst vært en så stor byrde for dem at det hadde vært bedre å avbryte den før den begynte?

Hvis de hadde visst at jeg kom til å bli en så stor belastning, så avhengig av deres hjelp selv etter at jeg har flyttet hjemmefra, ville de angret på at de ikke tok abort den gangen?

En milliard uforutsette ting

Hvem har rett til å bestemme hva som er et verdig liv? Hvordan kan man vite hvorvidt et barns liv vil bli verdig eller ei, når man ikke har noen kontroll over det som skjer etter fødselen? Hva hvis barnet får dysleksi eller diabetes, utvikler en spiseforstyrrelse eller annen psykisk sykdom, blir en som mobber andre eller blir lam fra livet og ned etter en trafikkulykke? Dette er alle ting som kan være en ekstra byrde for foreldrene å bære. Betyr det at barnet ikke burde bli født?

Å få et friskt, lykkelig barn er ingen menneskerett. Man kan ikke vite om ens avkom vil få et godt, verdig liv, uansett om det er «normalt» eller ei. Uansett hvor mye informasjon en fostervannsprøve kan gi de vordende foreldre, vil det fortsatt være en milliard uforutsette ting som kan påvirke barnets skjebne på både godt og vondt. Hvis du som forelder ikke er parat til å kunne takle eventuelle ekstra belastninger, så er du kanskje ikke klar til å få barn i det hele tatt?

Legg igjen en kommentar

Filed under Abort, Media, Seleksjon, Sortering, Uncategorized, ungdom

Fosterdiagnostikk, et gode for hvem?

Skjermbilde 2014-10-29 kl. 11.59.56

Fo­to­graf Ma­rion Has­lien – Lille Ole
Tekst: Hanne Johnsen, diakonstudent og praktikant i Menneskeverd

Fosterdiagnostikk skal gi informasjon om fosterets genetiske egenskaper, sykdom eller risiko for utviklingsavvik, og er ment som et gode for å skape trygghet og forutsigbarhet for kvinnen under svangerskapet. Problemet oppstår når de tilstandene som påvises ved fosterdiagnostikk, sjelden kan behandles, og det eneste tiltaket som da tilbys, er abort.

Som diakonistudent med praksis hos Menneskeverd får jeg en unik mulighet til å sette meg inn temaene organisasjonen jobber for. Jeg blir dypt berørt av å lese om kvinner som må kjempe for å beholde sitt ufødte barn bare fordi andre har satt en merkelapp på det som «uforenelig med liv». Det er så viktig at disse historien kommer frem slik at diagnosen blir personifisert og nyansert.

I siste utgave av Vern om livet kan du lese om lille Ole som har den alvorlige diagnosen trisomi 18, og som av legestanden blir betegnet som «uforenelig med liv». I prinsippet finnes det en åpning for abort helt frem til fødsel når barnet er bærer av en slik diagnose. Moren til Ole, Anna Solberg, hevder hun ble møtt med forutinntatte meninger hele veien og følte seg diskriminert. Hun ville beholde barnet sitt, men følte seg nærmest presset til å ta det bort da det ble påvist en diagnose som legene presenterte som et liv som ikke var like verdifullt som alle andres. Nå var jo denne kvinnen sterk og ansvarsbevisst nok til å holde fast på beslutningen hun hadde fattet, og samtidig villig å kjempe for sin rett, men det er jo ikke sikkert alle er det. Det kan være lett å føle seg presset til en beslutning noen andre tar for deg, samtidig er det du selv som må leve resten av ditt liv med resultatet av valget du tar.

Dersom en bare skal forholde seg til denne diagnosen i form av tall og statistikker kan det være lett å trekke en forhastet slutning om at dette livet innebærer mer smerte og sorg, enn glede og livskraft. Historien om lille Ole gir oss et annet bilde. Et bilde som gir håp. Han er i dag en vakker to år gammel gutt som snart skal begynne i barnehagen, og som er til berikelse og til stor glede for foreldrene og resten av familien. Ole er et barn som utfordrer merkelapper og holdninger og som kan hjelpe oss til å ta et oppgjør med et samfunn som bedriver gradering av menneskeliv.

Med dette vil jeg vil utfordre deg som leser til å tenke nøye gjennom; hva slags samfunn vi egentlig vil ha? Vil vi ha et samfunn som rommer det som karakteriseres som «utenfor normalen», eller et samfunn som skiller ut og diskriminerer? Vil vi ha et samfunn med sjenerøsitet og mangfold og som ser det verdifulle i dette? Eller et samfunn som finkjemmer, trykker ned og sorterer bort det som ikke passer inn? Det handler om bevisstgjøring og holdningsendring, og det begynner med DEG. Valget er ditt!

Legg igjen en kommentar

Filed under Blogg, Inkludering, Seleksjon, Sortering, Uncategorized, Verdi, Vern om livet

Usosiale ordninger for unge gravide?

Foto:

Foto: Medic Magic

Dårlig timing og økonomi er to av hovedårsakene til hvorfor kvinner velger abort som alternativ. Kvinner i aldersgruppen 20- 24 år har den høyeste forekomsten av svangerskapsavbrudd i Norge. Det viser tall fra Folkehelseinstituttet. For mange unge kan tanken om å bli mamma eller pappa være fjern. Skulle du likevel bli gravid, kanskje til og med under utdanningsløpet ditt, hva gjør du da?

DSC_0957

Tekst: Elisabeth Hovland, trainee

Tilrettelegging

Emil André Erstad, leder i KrFU, sa nylig i et intervju med avisen Studvest at han krever bedre ordninger for studenter med barn. I dagens samfunn legges det opp til barnefødsler i 30- åra i stedet for 20-åra. Det oppfordres til å prioritere lang og god utdannelse, men legges for lite til rette for å kombinere studier og barn.

«Både i pose og sekk»?

Det er mye informasjon om de ulike støtteordningene for gravide, og det kan være vanskelig å finne fram i informasjonsjungelen. Dine penger hadde et intervju med studentene Ingrid Gotvassli (22) og Joachim Martinsen (23) hvor de spurte om forholdene rundt det å være ung og vente et barn. Paret fortalte at de fikk både foreldrestipend fra Lånekassen og foreldrepenger fra NAV. Ingrid alene fikk utbetalt 15 000 kroner per måned det første året. De uttrykte en takknemlighet over at den økonomiske tryggheten var til stedet mens de fullførte studier samtidig som de hadde anledning til å være hjemme med barnet. Dette er et eksempel på at mange unge foreldre selv finner «smutthullene» og viser at det kan gå godt, både med tanke på det økonomiske og sosiale aspektet – selv som ung student.

For andre er ikke situasjonen like heldig.

Anne Eskild skrev nylig et innlegg at hensikten med foreldrepengeordningen var antakelig å gjøre det lettere for kvinner med lønnsarbeid å få barn. I stedet har lønnsarbeid langt på vei blitt en forutsetning for å få barn.

 

Urettferdighet for de som faller imellom

Engangsstønad er et engangsbeløp som gis til kvinner ved fødsel som ikke har hatt fast inntekt de siste seks månedene. Per i dag utgjør engangsstønaden 38 750 kroner per barn. Det er klart at 38 750 kroner i løpet av et år ikke dekker de utgiftene som skal dekkes. Dersom du skal ha rett til foreldrepenger, må en av foreldrene ha jobbet minst seks måneder før permisjonen starter. Flere med oss har uttrykt at det er en åpenbare urettferdighet i denne ordningen. I prinsippet kan familier der mor har vært i fast arbeid motta foreldrepenger på inntil en halv million kroner (6G), mens andre kun mottar engangsstøtten. Hvor langt rekker i underkant av 40 000 kroner om du skal ta vare på deg selv og barnet?

KrF ønsker å endre engangsstønaden til en fast ordning der alle har rett til foreldrepenger med utgangspunkt i 2 G eller 170 000 kroner. Det er god grunn til å tro at en slik økning vil bidra til å trygge den økonomiske situasjonen for unge gravide slik at de velger å beholde barnet de bærer.

”Politikken bør utformes til fordel for unge som befinner seg i en situasjon hvor de kan legge til rette både for seg selv og ikke minst et lite barn; med alt som følger med det.”

På den politiske dagsordenen

Det blir spennende å se hvilke prioriteringer som blir gjort på den politiske arenaen. 1. oktober ble regjeringens forslag til statsbudsjettet presentert. De ønsker blant annet å øke den pensjonsgivende inntekten fra 41 061 kroner til 88.370 kroner for å få utbetalt foreldrepenger. Man har altså doblet kravet og gjort det ytterligere vanskelig for vordende foreldre uten høy inntekt. Man kan med rette hevde at endringen er usosial og neppe ivaretar den gruppen som trenger det mest. Ettersom det finnes en bred politisk enighet om at aborttallene må ned, bør politikken utformes til fordel for unge som befinner seg i en økonomisk vanskelig situasjon, slik at de kan velge livet for barnet de bærer. Ved at politikerne løfter frem gode økonomiske og praktiske løsninger for de unge, tror jeg flere kvinner/foreldre vil føle seg trygge på seg selv og rammene barnet skal fødes inn i. På denne måten vil en tenke seg at aborttallene, grunnet økonomi, vil få en nedgang.

Eksempler på forskjellige stønader som du kan få i måneden det første året etter fødsel:

  • Engangsbeløpet som er kr 38 750 kr
  • Dobbel barnetrygd kr 1 940,-(skattefritt)
  • Småbarnstillegg kr 660,- (skattefritt)
  • Overgangsstønad* kr 14 208,- (skattepliktig)
  • Stønad til barnetilsyn* kr 3 779,- (skattepliktig)
  • Kontantstøtte kr 3 303,- (skattefritt)
  • Barnebidrag* minimum kr 1 380,- (skattepliktig)

Det er ulike kriterier som følger med noen av disse støtteordningene. Flere av disse stønadene tilrettelegger også for unge kvinner som er alenemødre.

Se også følgende lenker for mer informasjon:

http://www.menneskeverd.no/tema/rettigheter-for-gravide/

https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Kontakt+NAV/Utbetalinger/Snarveier/Satser.380089.cms

http://www.studenttorget.no/index.php?show=4524&artikkelid=6488

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized