Dama som ventet på bussen…

Mary fra Australia var på besøk, og hva gjør man når man leker turist, jo, en tar bilder på aker brygge:)

Mens vi bytter på å ta bilder, og å hoppe, som en gjør… :)Så kom Eva bort til oss og lurte på om hun skulle ta de for oss slik at vi alle kunne være med på bildet. Etter en litt «slitsom» photoshoot;) ble vi stående og prate. Vi snakket om alt og ingenting, men etter en liten stund kom vi fram til at det var altfor kaldt til å stå ute, og satte oss ned på en kafé. Da hun spurte meg hva jeg gjorde, ble hun fort interessert og stilte mange spørsmål. Men det som utfordret meg var hennes syn på livet. Hun var en livsverner og hun brydde seg. Jeg og Mary gikk ut fra kaffebrenneriet utfordret til å tenke større.

Det som kanskje slo meg mest var hennes holding til livet. Hun hadde selv barn og sa at før sitt første barn, ble det så reelt for henne at livet starter ved befruktningen. Hun syntes det var etisk betenkelig at folk i det ene øyeblikket kunne kalle ett barn for en celleklump og det andre øyeblikket ett barn til tross at det var like mange uker, basert på om det var ønsket eller ikke.

Hun er ikke den eneste som tenker slik, Kristin Clemet utalte seg nemlig tidligere denne uken; ”Et samfunn som må pynte på sannheten ved å late som om det er en fundamental forskjell på et foster før og etter 12 uker, er i grunnen feigt” Det er nemlig veldig interessant at det er ingen god grunn til at abortgrensen er på uke 12, det er rett og slett bare praktisk.  Elin Ørjasætre reagerte også tydelig på dette  i sin respons til Susanne Kaluzas blogginlegg «Den hemmelige sorgen». Hvor Kaluza forteller om da hun mistet et barn som var litt mer enn to måneder, så hun faktisk barnet. Videre så skriver Elin Ørjasætre at grunnen er at ”Moderne mennesker vil ha i pose og sekk. Det ene året tar vi en spontanabort fordi det ikke passer å få barn, akkurat nå. Fire-fem år etter blir en spontanabort, for et foster i samme ukealder, gjenstand for en stor og ektefølt sorg. Vi fortrenger sorgen når vi selv utfører aborten, og fremkaller den når vi selv ser fram til fødselen.”

Spørsmålet blir da igjen når er ett barn et barn, og når er et liv ett liv? Er det basert på når det passer oss? Hvem bestemmer?

En må jo få lov til å spørre seg, har det mindre verdi? Jeg ønsker selvfølgelig ikke å undervurdere sorgen over å miste ett barn, men heller stille spørsmålet; er ett barn bare ett barn om det er ønsket? Og fortjener det ikke en rett til liv uansett?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s